Publisert i ALTSÅ januar 2024

Det er nesten blitt en rutine, tenke på å ytre meg om det jeg kaller diskré diskriminering, men ikke gjøre det. I hodet mitt gjør jeg det. Men ikke høyt (ikke til noen andre enn samboeren og mamma, naturligvis – de vet godt hvem jeg er). Jeg er skribent. Tekstforfatter. Historieforteller. Og jeg var, i større grad enn jeg er, grammatikknerd. En sånn som pirker på feil bøying, feil bruk av ord, dumme formuleringer. Sier du gamlest, svarer jeg eldst. Sier du diagnosert, sier jeg diagnostisert.

Men det er sjeldnere og sjeldnere jeg sier det høyt; inni meg er nesten min egen hjerne lei. Jeg har bitt meg i tungen så mange ganger at om metaforen var virkelighet, ville tungen min vært kortere. Kanskje har det en effekt å pirke; kanskje ender en opp med ingen venner. At jeg sjeldnere kommenterer utenfor mitt eget hodet har flere grunner. Én av dem er viten om at jeg blir «en sånn en». Jeg kan føle de himlende øynene på andre siden av skjermen.

En grå dag i november skrev Bergensavisen at en kvinnelig meteorolog kvitret prognosen for dagene fremover. Været så ut til å bli fint, og jeg kan bare anta at ordet «kvitre» ble brukt for å forklare en form for glede i stemmen til meteorologen. Når fuglene kvitrer synger de. Når meteorologene kvitrer blir været godt. Men kvitrer en mannlig meteorolog, eller er det bare de kvinnelige? Mennene, de galer? I september publiserte Aftenposten et portrett med DNB-sjefen, Kjerstin Braathen. Saken starter med en beskrivelse av hvor høye hælene hennes er og hvilken farge de har. Hvilken farge er det Stoltenberg har på skoene igjen?

Diskré diskriminering, diskriminering vi omtrent ikke legger merke til, diskriminering vi gjerne ser, men ikke sier noe om fordi det «var så lite». Helene Uri kan liste opp og ned og i mente om hvordan kvinner og menn omtales ulikt, presenteres og representeres ulikt. Fordi hun er obs på det når hun leser, ser hun alle de hverdagslige forskjellene; den diskré diskrimineringen. De små tingene ser jeg også, dog i mindre skala enn Uri, men jeg har ikke turt å fortelle om det, vise det frem, gjøre andre oppmerksomme på dem. For da er jeg «en sånn en».
En blodfeminist som kverulerer og pirker og aldri blir fornøyd.

Diskré diskriminering, de små tingene vi ikke tør si noe om fordi det var så lite. At en kvinne blir beskrevet som kvitrende, er ikke diskriminerende nok. Hadde en kvinne blitt beskrevet som en jævla kjerring, da hadde vi sagt fra, alle sammen i kor. «Dere kan gjerne sukke og argumentere mot meg, men jeg er helt overbevist om at vi må begynne i det lille for å forstå det store.», sa Kerstin Nettelblad til Altså. Kun ved å ta tak i de små, uheldige formuleringene, kan vi skape et likestilt språk; kun ved et likestilt språk kan vi si at vi har likestilling.

Når journalistene skriver at meteorologen kvitrer, om de rosa hælene til DNB-sjefen, om «sjåføren og den kvinnelige sjåføren», «legen og den kvinnelige legen», tror jeg ikke det er bevisst. Jeg tror ikke de mener å diskriminere. Jeg tror ikke de bevisst tenker at å fokusere på at hælene til DNB-sjefen er ti centimeter høye, er en språklig manipulering som påvirker leserens syn. Jeg tror ikke de mener at den kvinnelige meteorologen er mer som en fugl enn en mannlig er. Jeg tror ikke de bevisst reflekterer over at en sjåfør naturligvis er mann og derfor må den kvinnelige sjåføren spesifiseres som kvinne. Jeg tror det er holdninger i samfunnet som vi er så vant med, at vi ikke legger merke til dem. Derfor må noen gjøre oss oppmerksomme på dem. Minne oss på at en lege like gjerne kan være kvinne som mann og at verken menn eller kvinner kvitrer – det er det fugler som gjør.

Å bite seg i tungen når venner mimrer tilbake til de «gamleste minnene de har» er kanskje like greit. Men det er på tide å motsi trangen til ikke å bli «en sånn en» når det gjelder diskré diskriminering. Om «en sånn en» er en person som bidrar i kampen for et likestilt språk, så er det meg en ære å være en sånn en. For har vi ikke likestilling i språket, da har vi ikke likestilling.